Elis siste julekveld
på husmannsplassen Våler
.

I Glåmdalen 23. desember 1961 har Andreas Aafloen skrevet denne beretningen etter opplysninger av Lauritz Tangen. Handlingen foregikk på 1880-tallet. Plassen Våler lå litt nord for Masterud. Den er gjengrodd i dag, men takket være Fagernes utmarkslag kan en se skilt der plassen lå.

En finne ved navn Hans kom i 1808 fra Finnskogen i Brandval og slo seg ned ve Møkeren, ikke langt unna Sæterberget. Han ryddet jord, bygde hus, hentet seg kone og fikk tre døtre og en sønn. To av døtre reiste ut, sønnen Vesle-Hans og datteren Eli ble hjemme.
På denne tiden var det fritt å bygge på Finnskogen, men tidene forandret seg, og så ble den store skogen delt mellom bøndene i bygda. De som hadde en eiendom på skogen kunne ikke vise fram papir på at de var de virkeligere eiere av plassene, og dermed ble det eieren av skogen som tok over plassen. De som bodde der ble da husmenn. Riktig nok var det mange som kom under snille bønder og fikk ofte hjelp når nøden var verst.
Slik var det ikke med Hans. Han kom under den verste på trakten, og det var ille som folkene på Våler måtte slite etter dette. Plassen ble kalt Våler etter at den ble husmannsplass. Sent og tidlig ble Hans budsendt, og attpå alt dette måtte han også gjøre arbeidet hjemme. Han ville sende gutten til bonden, for han var nå blitt voksen og stor, men dette godtok ikke bonden. Hans var ikke redd for å arbeide, og han utførte arbeid for to. Slik gikk det noen år, men så begynte resultatet å melde seg. Han ble liggende sjuk. Det var smått med mat i huset også, for boden hadde agenter ute og det var vanskelig å fange vilt for husmennene. Nå var det Vesle-Hans som måtte gå til bonden i stedet for faren. Det gikk fort med Hans da han led av en alvorlig sykdom og døden var en befrier. Det var et hardt slag for kona Kari, og hun døde like etter.
Eli var blitt voksen og stelte huset for bror sin, som nå gikk som fast husmann for sin far. Bonden utnyttet sønnen på samme måte, og li måtte også i blant være med. Men de var begge store og sterke og de syntes det gikk bra, og de hadde det godt disse søskene.
Etter at Vesle-Hans en høst hadde gjort unna pliktarbeidet, skulle han ta en Vingers-tur. Det hadde blitt tidlig vinter og snøen lå meterhøy.
Vesle-Hans gikk over Vingersjøen fra Skansgårdlandet, og mens han var i butikken begynte et voldsomt snøvær. Han tok samme veien tilbake og mente å være hjemme i god tid utpå kvelden.
Eli gikk heime og ventet på bror sin. Han brukte aldri å bli så lenge på noen Vingerstur. Hun var ute alt i ett, men verken hørte eller så noen ting. Det var et snøvær uten like, og det blåste også kraftig. Hun la seg nedpå, men hun fikk ikke sove.
Tidlig på morgen sto hun opp og gjorde fjøsstellet og fant fram skiene. Det snødde ikke så mye nå, og vinden hadde gitt seg, men det hadde kommet over halvmetern med snø. Hun gikk fort, for hun var vant med skiene.
Over Øyogen så hun det gikk et par elgfar, og ved Tremannsåsen så hun en tiur som satt i en snare. På høyden øst for Vingersjøen tok hun en pust, for skiene gikk tungt i den dype snøen. Den siste strekningen gikk fort, og hun hadde håpet at broren hadde overnattet hos noen kjente på grunn av uværet. Mange hadde sett Vesle-Hans, og det var også en som hadde matt han ved Noret. Men på grunn av den store snømengden var det ingen spor å se.
Eli syntes at veien var hjemover var lang denne gangen. Hun tenkte på bror sin. Kanskje han hadde tatt en omvei og likevel hadde kommet hjem. Været var nå klart og solen tittet fram. Da hun kom ned i jordet, så hun at det ikke røk fra pipa, og hun ble engstelig for alvor. Han var altså ikke kommet hjem.
Hun hadde bare så vidt rukket å få fyr på peisen da det kakket på døra, og inn kom en dreng som husbonden hadde sendt av sted med bud til Vesle-Hans om at han skulle komme og kjøre gjødsel. Eli fortalte som det var, og dermed gikk gutten. Hun hadde gjort fjøsstellet, og mange tanker kom over henne om broren. Det ble lite søvn for Eli Våler den natten. Neste morgen kom et nytt bud fra husbonden om at det måtte komme hjelp til gjødselkjøringen. Var ikke Vesle-Hans hjemme, fikk Eli komme, hadde han gitt beskjed om. Gutten ventet til Eli var ferdig med utestellet, og hun fikk følge den lange veien til bonden. Han sto på trappa og brukte kjeft da Eli kom. – Når det kom bud, skulle de være så god å komme, remjet han. Eli var på gråten da hun fortalte om broren. Husbonden bare lo og gikk inn.
I tre dager var hun med å kjøre gjødsel, og morgen og kveld måtte hun gå den lange veien hjem for å stelle dyrene. Så var jobben ferdig for denne gang, og hun gikk glad hjemover. Glad for hun hadde greid jobben for broren, men samtidig var hun engstelig for brorens forsvinning. Dagen etter hadde hun fått beskjed fra lensmannen om at letingen etter bror hennes var oppgitt. Eli måtte ta en tur til skogs etter litt ved, for julen nærmet seg. Heldigvis hadde hun bra med mat, for Vesle-Hans hadde vært flink til å ta vilt i høst. En stor elg hadde han felt ve Djupet, og det meste av dette hadde han fraktet hjem. Men uten broren ville det bli en trist jul. Tallaso-kjerringa og besøkt henne, og det var en trøst. Men Eli var ikke seg selv etter brorens forsvinning.
Fjorten dager før jul kom det et nytt bud fra husbonden om at Eli måtte komme å hugge juleveden, men denne gangen måtte hun si nei. Hun hadde en kalveferdig ku, og den kunne hun ikke gå fra. Et nytt bud fra bonden kom: Hvis hun ikke kom, ble hun kastet ut av huset. Da Eli ikke innfant seg, ble husbonden sint og sendte bud på lensmannen. Denne kom, og sammen kjørte de over Møkeren og fram til Elis hjem. Hun tok høflig imot den, men husbonden var sint og forlangte at hun skulle bli med på rappen. Hun fortalte som det var, men det hjalp ikke, bonden ba lensmannen beskjed at inventaret skulle settes ut av huset. Eli gråt og bar seg, men det hadde ingen virkning på karene. Da alt var ute, satte de
 
på en solid lås. Nå ble Eli sint også og fortalte at det var hennes hjem. Men husbonden ba henne holde kjeft og reiste.
Da de var vel av gårde, tok Eli øksa og slo i stykker låsen og flyttet sine eiendeler inn igjen. Før jul sendte husbonden av sine agenter ut i skogen for å se om noen hadde ulovlig vilt, og han ba om å ta turen om Våler og se hvor Eli hadde gjort av seg. Eli hadde den dagen gått en tur til Tallaso-kjerringa, for de skulle støpe talglys sammen. Da agenten kom tilbake og fortalte at Eli hadde flyttet inn igjen, ble bonden så sint at han slo i bordet så blekkhus og fjærpenn danset bortover. Nå skulle det være slutt!
Eli så skisporene da hun kom hjem, men tenkte at det var en jeger som var ute. Hun tok til å pynte til jul og var ute etter både einer og tallbar, kobberkjelene pusset hun omhyggelig. Hun fan også fram noen kornband som dyrene skulle få til julekvelden. Spekekjøttet hadde hun allerede lagt i vann. Selv om ble alene julekvelden så skulle hun ha god mat. Litt tunnbrød hadde hun også bakt. Det var første gangen i sitt liv hun var alene på julekvelden.
Eli var tidlig oppe om morgenen juleaften. Hun hadde vært i fjøset og mjølket og pyntet til helgen og bare så vidt kommet inn da hun fikk se en hest og slede med fire mann komme oppover jordet. Hun kvakk, det var husbonden og lensmannen og to andre ukjente karer. Husbonden steg inn uten å hilse og ba henne forsvinne straks. Hun hadde ikke lov til å bo i huset. Alle kom inn og begynte å bæreinventaret ut, og det hjalp ikke om Eli satt på en krakk og gråt sårt. Noen barmhjertighet vistes ikke fra noe kant. De ga henne beskjed om at hun kunne bo i bua til de kom og hentet henne og satte henne i fengsel. For at hun hadde brutt opp låsen og flyttet inn igjen var straffen sju dagers vann og brød. Da alt var ute av huset, spriket de igjen både dører og vinduer. Karene forlot stedet så fort de var ferdig med ”udåden”.
Eli ble sittende på en krakk i den dype snøen og gråt lenge. Hele verden liksom sank i grus for henne. Hun kunne ikke få seg til noen ting. Hun satt til hun skalv av frost, så tok hun til å bære eiendelene inn i bua. Der hadde hun en gammel ovn stående, og godt var det, men det ville bli kalt for henne. Hun fikk plassert alt inn på bua, så tok hun til å bære høy fra loven og dyttet i de verste sprekkene, slik at det ble så noenlunde tett. Hun sendte en stille takk til sin far som hadde gjort huset så solid. Hun fikk gjort hull i veggen til rørtuten fra ovnen, og senga plasserte hun like inntil ovnen. Hun gjorde fjøsstellet liksom i ørska denne kvelden. Det var med tårer i øynene hun kjælte dyrene.
Slik ble julekvelden for Eli Våler. Dette ble for øvrig den siste julekvelden på hennes kjære plass. Hun ble hentet ut på nyåret og satt i fengsel for sine ”forbrytelser”. Dyrene ble overtatt av husbonden. Etter fengselsoppholdet vendte hun ikke tilbake, men reiste ut fra bygda. Husene ble revet ned og flyttet, og våningshuset står i dag på Austmarka, og der bo folk i det.
Utpå våren ble folkene på Skansgården oppmerksom på at kråkene holdt et syndig spetakkel nede ved sjølandet. Ved ettersyn viste det seg at en mann lå fastfrosset i isen. Mannen var Vesle-Hans Våler. Hans død er fremdeles et mysterium, men man heller til den oppfatning at han hadde fått et illebefinnende og segnet om, for han lå på ryggen med neverkonten under seg. Det store snøfallet gjorde at det hvite teppet skjulte han gått hele vinteren.

Denne artikkelen sto skrevet i medlemsbladet nr 103 fra desember 2004. i blad nr 104 står det mer utførlig om stedet og de som bodde der.