Av Åge Sørmoen

Andreas er født i august 1923. I 1940 kom han til sin tante Gunda Skarnes på Austmarka. Oskar og Gunda Skarnes drev rutebilselskap, og Andreas fikk snart lære seg å kjøre buss. 18 år gammel var han den yngste bussjåfør i landet. Han fikk dispensasjon fra offentlig førerkort.
Andreas kom snart med i illegalt arbeid og flyktningetransport. I løpet av krigen fulgte han om lag 80 flyktninger over grensen. Dette foregikk utenom de organiserte rutene.
Om sin virksomhet under krigen skriver han blant annet i boka Krigsminner fra Austmarka: - Det var svært få som visste om min virksomhet, og det var etter avtale med to sentrale personer i distriktet at min person ikke skulle fram til noen andre som drev illegalt. Disse to var Thorbjørn Grimstad og Erik Tømmeraas. Det var min jobb som sjåfør hos Oskar Skarnes med buss, lastebil og drosje som gjorde at jeg skulle være eneopptredende.

Kurertrafikk

Kurertrafikken var minst farlig slik som jeg erfarte. Hver torsdag under krigen kjørte vi bussen fram til grensen og snudde like inntil piggtrådsperringa på svensk side. Korskrysset var hovedplassen hvor mye illegalt materiell og post ble lastet opp på bussen fra Sverige til den norske hjemmefronten. Denne posten hadde sitt spesielle rom ved siden av generatoren, og dette punktet ble aldri kontrollert av verken tyskere eller nordmenn. I dette rommet ble også kurerposten fra Kongsvinger og Oslo lagt før avgang fra Kongsvinger. Slik post måtte jeg legge under en stein i nærheten av tollstasjonen. Denne steinen hadde Johnsbøen pekt ut. Her ble så posten hentet og videresendt til mottager i Sverige. Hvem som leverte kurerposten på bussens hemmelige sted ved grensen eller ved avgang fra Kongsvinger, kom aldri for dagen før etter krigen. Det var mange på svensk side som var behjelpelige med denne trafikken, og de kjente godt til dem på norsk side som drev med illegal trafikk.

Arbeidet som flyktningelos

Lostrafikken gikk også bra, særlig om sommeren. De fleste som kom i forbindelse med meg, utstyrt med falske pass, møtte som regel opp på torsdager da bussen gikk til grensen, men måtte "jages" til skogs i nærheten av Nesabråtabakken hvor de fikk vente til jeg hadde vært ved grensen og snudd. Jeg ville undersøke om farvannet var klart først. I bærtida var det lett å lure forskjellige mistenkelige personer. Jeg hadde med bærspann som jeg plasserte utafor bussen, og de aller fleste regnet vel med at jeg plukket bær da min arbeidsdag var slutt.
Strekningen til grensen gikk utenom de andre flyktningerutene. Vi holdt oss nær veien, og det tok ikke lang tid før de var i sikkerhet, for det var ikke mange meterne fra tettskogen nedenfor Linnastua og til friheten. Dette var antakelig den korteste flyktningeruta til Sverige. Men de som kom denne veien, var utstyrt med pass, og det var en sikkerhet såfremt vi ikke kom direkte på tyskere eller grensepoliti.
Vi benyttet også en rute lenger vest hvor vi gikk utenom Sørli og havnet mot Frelset og Klomma på svensk side.
Det var også flere "store" kurerer som kom. Disse var utstyrt profesjonelt og vanskelig å kjenne igjen, men stikkordet var det samme. De hadde anlagt forskjellige masker, og de ga meg gode opplysninger om farlige personer østover skogen. Disse karene hadde god greie på stripete personer i bygda, og som jeg skulle være skeptisk til. Som tidligere nevnt var det et spesielt fint forhold mellom skogingene under krigen, og dette bidro til at det ikke var så vanskelig å drive illegalt. Det at folk gikk av bussen uten at det var noe hus i nærheten var det ingen som reagerte på. Folk visste hvor disse personene skulle. Dette var bare mulig når det ikke var med noen stripete som passasjerer. I slike tilfeller ble flyktningene satt av ved Skytterhuset hvor jeg hentet dem seinere på ettermiddagen og kjørte dem med drosja mot grensen.

Tysk desertør

En episode som jeg ikke glemmer, handler om en tysk soldat. Han var med bussen til grensen og fant friheten. På bussen fortalte han meg på forståelig språk at han hadde fått brev fra sin mor med beskjed om at hans kone og to barn hadde omkommet ved et bombeangrep, og at han ville komme bort fra krigen. Jeg syntes det låt litt merkelig da han fortalte at han skulle dra til Sverige, og jeg var svært avvisende på mange spørsmål fra ham om hvordan han skulle komme seg over grensen. Jeg snudde bussen som vanlig ved grensen, og da han hjalp meg med å snu hengeren og pekte på piggtrådsperringen på svensk side og ropte Frihet! Forsto jeg at han mente alvor.
Han ville gi meg geværet sitt, men jeg avslo og sa at det ble dødsstraff for meg hvis jeg bar våpen. Men pistolen slengte han inn i bussen og ba meg ta den som et minne fra krigen. Så løp han veien nedover mot Vikertorpet og over til svensk side hvor han ble tatt hånd om av svenske soldater. Jeg hørte han ropte flere ganger: Fred! Fred!
Det var så det spratt en tåre i mine øyne da jeg hørte de ordene fra en mann som sikkert hadde det vondt da han fikk beskjeden om at familien var omkommet. Pistolen gravde jeg ned i ei maurtue i nærheten hvor den lå i flere dager før jeg torde ta den videre.
Etter krigen søkte jeg politiet om bæretillatelse på pistolen, og på grunn av de spesielle omstendigheter fikk jeg tillatelsen. Hendelsen skjedde 27. september 1944, en dato som aldri blir glemt. Jeg hadde hjulpet mange over til friheten, men aldri en fiende – før da.
En annen episode som huskes, var en gang da jeg sammen med tre flyktninger og en kurer passerte grensen i tjukk tåke og ble tatt hånd om av svenske soldater. Befalet ville arrestere meg som spion, og jeg fikk inntrykk av at dette befalet var tyskvennlig. Heldigvis ordnet landsfiskalen i Charlottenberg, Minell, opp i dette, og jeg fikk gå de få meterne tilbake til Norge mot å love at jeg aldri skulle passere svenskegrensen mer.
To dager etter at tyskeren hadde dratt til Sverige ble jeg innkalt til tyskerbrakka med spørsmål om jeg hadde hatt en tysk passasjer med forrige dagen. Jeg måtte svare bekreftende, og at han hadde dratt over grensen. Jeg måtte da skrive under på et papir at slik hadde jeg oppfattet hendelsen. Jeg regnet med at dette var for å spare hans gjenlevende familie i Tyskland for represalier.

Dramaet ved Sikåa

I september 1944 var han sammen med Lauritz Tangen og Åge Bredvold og fulgte seks flyktninger. De kom over Møkeråsen, om Solberg og Solbergsetra og forbi Sikåa. Ved brua som gikk over Sikåa, støtte de på tre tyske soldater. Dette kom helt overraskende på, og de hadde ingen mulighet til å trekke seg unna. Tyskerne var bevæpnet, og den ene hevet våpenet og siktet på Lauritz Tangen. Men flyktningelosene var også bevæpnet. Andreas trakk sin pistol lynraskt og skjøt tyskeren. De to andre tyske soldatene overga seg øyeblikkelig og strakte hendene i været. De slo seg sammen med flyktningefølget og ble med over til Sverige. Flyktningene og de to tyske desertørene ble fulgt til Varaldskog skole, der Laurits Sørli fulgte dem over grensa.
Dagen etter var Lauritz Tangen på åstedet og tok vare på den døde tyskeren. Hvordan han ble tatt vare på, forblir en hemmelighet. Det viktigste for de tre grenselosene var å slette alle spor etter det som hadde hendt.
Andreas hadde en sterk mistanke om at det sto en angiver bak tyskernes aksjon mot denne flyktningetransporten. Noe mer var han ikke villig til å si om dette.
Denne hendelsen var svært tung å bære med seg for Andreas i all ettertid. Han fortalte absolutt ingen om dette dramaet – hverken familie eller venner. Ikke før i 2007, da han på et julebord betrodde meg det meste av fortellingen med tårer i øynene. Et par år senere besøkte jeg ham på Langelandhjemmet og fikk mer utfyllende opplysninger. Det var noe motvillig og med tungt hjerte han fortalte. Jeg sa at en slik hendelse bør ikke gå i glemmeboka, og han forsto det. Vi ble da enige om at ingenting skulle skrives før etter hans død, og da i samråd med hans to barn.
Andreas Aafloen berget trolig livet til de seks flyktningene og til grenselosene med sin resolutte handling. Han ville selvsagt ha vært denne hendelsen foruten. Men der og da gjorde han det eneste rette og burde ha fått en påskjønnelse for det.