En morgen i november 1944 var to lastebiler på veg fra Samvirkelaget østover skogen for å hente ved. I den første bilen satt Einar Kjellerhullet og Hans Bråten, i den andre Hans Amundsen og to kurerer som skulle til Sverige. Kurerene hadde overnattet på Persmoen, de skulle egentlig gå skogleies, men de hadde dårlig tid, og tok sjansen på å kjøre bil.
Hans var et av leddene i en kjede på 10-12 mann som fraktet utstyr, informasjon og flyktninger over grensen. Som lastebilsjåfør var han et nyttig ledd i denne transporten. Han kjørte en ganske ny bil, en Chevrolet, med reg. nr. D-10323. Den var registrert på Åbogen Høvleri ved Einar Kjellerhullet, og Hans fikk sine kjøreoppdrag av ham.
Like øst for Sunddamsaga ble bilene stoppet av en tysk patrulje på 7-8 mann, og passene måtte fram. Den første bilen fikk kjøre videre. Den ene kureren fant ikke passet sitt straks, og tyskerne ble mistenksomme. Alle tre måtte ut av bilen, og skikkelig spetakkel ble det da tyskerne oppdaget innholdet i sekkene til kurerene. Hver av dem hadde sovepose og rifle der, og hver av dem hadde to pistoler på seg. Alt dette var engelsk utstyr. Den ene kureren tok sjansen og sprang i sikksakk for full fart inn i skogen. Men han kom ikke mange meterne. Tyskerne sendte en skur av kuler med maskinpistolene etter ham, han ble truffet i ryggen og døde momentant.
Det var nå en svært opphisset stemning. Tyskerne var nervøse, og en av dem tok sykkelen til Einar Kjellerhullet, som lå i bilen til Hans Bråten. Han kjørte ned til Austmarka, der det ble ringt til Kongsvinger etter forsterkninger, og det kom en lastebil med soldater.
Hans og den andre kureren, en kar fra Drammen, ble bakbundet og måtte legge seg på bakken. Der måtte de bli liggende meste av dagen og fryse i tynne klær. Omsider ble de fraktet ned til Austmarka, og derfra til Kongsvinger. Gestapo hadde hovedkvarteret sitt i 2. etg. i Østbanernes Forbruksforening. Der ble kureren slått stygt, men han fortalte ikke noe. Men han "sprakk" likevel ikke.
Hans Amundsen satt i fengsel på Kongsvinger i tre uker. Andre dagen i fengslet fikk han smuglet inn en beskjed: "Sett skylden på Einar Kjellerhullet, han er i sikkerhet i Sverige".
Hans ble forhørt daglig. Men gestapisten nøyde seg med å slå med pisken på støvelskaften mens han fyrte av spørsmålene sine. Tyskerne skjønte vel at Hans var involvert i kurertrafikken, men skjønte at han kunne være til nytte som fri mann. Han ble sluppet med følende beskjed: "Begynn å kjøre igjen som vanlig, men hver 14. dag kommer du hit og forteller hvem du kjører for!"
Han kjørte noen dager, men følte at dette var farlig. Han tok kontakt med Reidar Martinsen 2-3 ganger. Etter kontakt med ledelsen fikk Hans streng ordre om å komme seg over grensen. Risikoen for at han ble tatt igjen var stor, og han viste for mye.
Reidar Martinsen var en solid kar i hjemmefronten. Han var politimann både før og etter krigen. Han er død nå.
Einar Kjellerhullet og Hans Bråten i den første bilen følte at noe var galt, og kjørte rett til grensen. Fra Linnavegen, der Tidemansen bodde, går det en veg over til Sverige. Einar kjørte til sperringen, og gikk til Sørli for å spørre om det var mulig å få med bilen over grensen. Det lot seg ikke gjøre, og den ble stående, mens Einar kom seg over.Dagen etter kom tyskerne, de beordret hesteskyss på Sørli, og Ove Sørli måte bli med og kjøre alt som var løst og som lot seg plukke ut av bilen ned til tollstasjonen. Litt senere ble bilen tauet vekk.
Kureren som ble skutt ble fraktet med samme bilen som fangene til Kongsvinger. Han ble begravet av tyskerne på Liermoen, der han lå til freden kom. Da ble levningene gravd opp igjen, og han fikk sitt siste hvilested i sin hjemby Larvik.
Iver Kjellerhullet og Andreas Bråten ble tatt som gisler etter denne affæren. De satt på Grini til krigen var slutt. Både Iver, Einar, og Andreas er døde nå.
Skuddsalvene kunne høres til mitt hjemsted Haugli ved Larsmovangen.
Jeg (Finn Åberg) sto ute på tunet, og lurte på hva som hadde skjedd. Dagen etter dro noen av oss og fant åstedet for tragedien. Litt til side for vegen så jeg ei smågran der ei kule hadde gått tvers igjennom stammen. Sammen med ryktene om at noen var skutt der, gjorde det et sterkt inntrykk på en 13 åring. I tia som fulgte var jeg flere ganger bortom og så på grana, som tørket etter hvert.
Nå er stedet planert, og en fin minnestein er satt opp der. Teksten lyder slik: "Til minne om kurer Rolf Sannes, Larvik. Født 16.05.1915. Skutt av tyskerne 13.11.1944. Kjemp for alt du har kjært dø om så det gjelder da er livet ei så svært døden ikke heller".
Reist av Austmarka arbeiderungdomslag 17.mai 1954.
Denne artikkelen er fra boken "Krigsminner fra Austmarka 1940-1945" og skrevet av Finn Åberg.
