Røverkula ved Rotna.
Artikkelen sto i Glåmdals Jul 1974.
Skrevet av Torbjørn Tjernsberg.
Det kunne være farlig å ta en tur over grensen til nabolandet for 400 år siden. Du hadde som regel bare rideveier å ta deg fra på her i distriktet, og det var langt mellom folk i grensetraktene. Du kom kanskje til et ensomt hus i mørkningen om kvelden og ba om nattelosji. Folk var mistenksomme i de tider. De viste ikke hva slags menneske du var. De hadde sikket håndvåpen lett tilgjengelig. Men du fikk nattelosji og en matbit og ble budt soveplass under en fell. Du kjente ikke menneskene du tok inn hos. Kanskje var det folk som levde i den ytterste fattigdom, og som gjerne tok det de ville ha fra veifarende som deg. De tok det kanskje heller ikke så nøye med et menneskeliv eller to. Det rådde lovløse tilstander i de store skoger.
Du hadde falt til ro på ditt leie. Du hørte kneppende lyder og hadde vanskelig for å sove. Så dormet du av, hørte hviskende stemmer langt borte, klirrede lyder, noen som nærmet seg. Du bråvåknet, så en skikkelse i silhuett mot en liten vindusglugge, en skikkelse som hevet et slagvåpen, en øks. Du forsøkte å verge deg, men så ble alt svart.
Ennå går det sagn om røvere som slo i hjel og tok det ville ha med makt. Ei slik «røverkule» lå like innafor svenskegrensen på Brandval Finnskog, forteller sagnet. Det finnes spor etter den på en furuhole like innenfor ved grensen mot Lekvatnet. For mer enn 400 år siden bodde det en som ble kjent som en farlig røver og morder. Det gikk en ridevei forbi huset hans, en vei som dannet forbindelse mellom Norge og Sverige. Handelsmenn kom av og til forbi, og det går sagn om mannen og han hustru slo i hjel flere veifarende og tok deres verdisaker og penger. Likene kastet de i en tjernpytt like ved huset. Den pytten ligger der uforandret den dag i dag (1974).
Rudolf Bråten på Varaldskogen kjenner til sagnet om røverparet fra sin barndom. Han forteller at hans far, sammen med naboen Lars Myra, grov ved tjernet. De fant menneskebein der etter den lange tiden. De tok dette som beviser at sagnet om røverkula var sant. Siden da la Svenske myndigheter forbud mot graving der.
Rudolf Bråten har besøkt stedet flere ganger, og at han forteller at i 1971 hadde det vært gravd i tomta der huset sto. Hele grunnmuren var så å si fri for mose og jord. Den var murt av fin gråstein, og det samme var ovnsrøysa. Steinen var vel hentet fra bergsiden, vest for aven. (Aven betyr et lite tjern eller myrpytt). I Gottlunds Dagbokateckningar står det om denne røverkula, Og Gottlund mener at røverparet trolig hadde bodd der på 1500 tallet. Grunnmuren, som syns tydelig de dag i dag (1974), måler 10 X 7 skritt. Den ligger ca. 1,5 kilometer sør for plassen Myrgubben, som ligger vest for Riksgrensen – Lekvatnet. Myrgubben har trolig fått navnet sitt etter røveren selv. Grunnmuren ligger øst for riksveien, og aven på vestsiden. Aven er i flomtider som et lite tjern i utstrekning. Det har vært gjort forsøk på å grøfte den ut, men på grunn av komplikasjoner i forbindelse med veien, måtte grøfta stenges igjen.
Gottlund skriver om røverkula:
«Den ligger ikke langt fra en sjø av samme navn (Myrgubbsjøen) hvorigjennom Rotna-elven flyter, og nesten en fjerdedels vei nord for Langsjøhøyden. Røveren het Olof og skulle være Norsk, hustruen Karin finsk. De hadde en datter. Nærmeste granne var Rådom i Fryksende på svensk side, dit det regnes 3 mil, og på norsk side Hofoss i Brandval omkring 3,5 mil.
Røverne lå og passet på ved den tids handelsvei mellom Sverige og Norge, og flere var det som mistet livet der. En vestgøte som reiste til Kristiania etter varer lå natten over hos røveren. Da han kom tilbake lå han også der, enda han hadde hørt beretninger om hva salgs folk det var. Han bestemte seg for å være våken hele natta. De laget en seng til han på bordet, selv lå de i kammerset. Døra satte de på gløtt, for lettere å smyge seg inn til den fremmede. Midt på natten hørte vestgøten at gubben spør kona hvor bila (bile er en stor øks) er, og fikk til svar at den lå over døra. Da krøp vestgøten under bordet. Om en stund kommer røveren inn, kjenner etter dyna og slår til, trodde den fremmede lå der, og roper til kona: «Kom inn Kari og gjør opp ild, nå sparker ikke oksen mer». Vestgøten sprang ut i bare strømpene. Da han kom til Lekvattensjøens søndre ende hadde han sett Myrgubben i nordre. Kommet til Rådom hadde han frøst føttene.
En del karer dro straks til røverkula og vred hodet av Myrgubben, slo i hjel de andre og kastet dem i et tjern like ved.
Da de grov opp gulvet fant de mye sølvpenger og 3 dødninghoder. I tjernet fantes menneskeben og hodeskaller. Tomten og ovnen synes også». (Dette var på Gottlunds tid omkring 1820)